På slutten av 1700-tallet og framover kom det en musikalsk impuls til landet som skulle komme til å få stor betydning for det som ble spilt og danset i landet vårt, helt fram til vår tid. Vi snakker om runddansmusikken, eller det som senere har blitt kalt gammeldans. Begrepet gammeldans ble først innført i 1920-årene da det kom andre dansemoter, som for eksempel tango og foxtrot. Gammeldansbegrepet ble da brukt for å skille de gamle runddansene fra de nye motedansene.
Norske runddanser kan deles inn i fire grupper: vals, polka, reinlender og masurka, selv om navnebruken kan variere mye fra distrikt til distrikt. Disse dansene som ble enormt populære kom hit til landet sammen med andre danser som hadde sine røtter i tyskøsterriksk pardanstradisjon. Her i landet slo dansene spesielt godt an i feleområdene, i motsetning til hardingfeledistriktet hvor den gamle bygdedansen fortsatt var den mest populære.
I hele Hedmark ble disse dansetypene veldig populære, og vi finner spor etter dem helt fra de var nye rundt 1800. Det som var nytt dansemessig var svært revolusjonerende, og ikke helt stuerent i alle kretser. Danserne skulle nemlig danse parvis og holde rundt hverandre. Det var helt nytt på denne tiden, da tidligere danser hadde vært rekkedanser der en hel gruppe danset sammen.