Setermelodier

Lokk, huving og laling
Dette er sanger som vi gjerne knytter til seterlivet. Seterlivet var en svært viktig del av samfunnet tidligere og setermelodiene hadde en klar og formålsrettet brukssammenheng. Ofte var det kommunikasjonen som var hensikten med sangen, enten mellom mennesker eller mellom mennesker og dyr.

Lokken er som de fleste kjenner til, budeias redskap til å lokke til seg dyra. Det finnes både geitlokker, saulokker og kulokker – hver av dem med sitt særpreg. De to første var ofte enklere enn kulokken som ofte var mer utbygd og avansert. Måten å bruke stemmen på, sangstilen, hadde også en klar sammenheng med formålet. Den skulle bære langt og høres godt, altså måtte budeia synge med skarp stemme i et høyt toneleie. Hver budeie hadde også sin egen personlige lokk som hun som oftest hadde lært av mor eller bestemor.

Folkemusikksamleren Ole M. Sandvik beskriver lokken slik han hørte den i Østerdalen:
«For det første har vi de innledende rop: «Å stakker!» o.l., som frembringes med dyp, stengt halsklang […] Etter disse lange, med hornlåt beslektede toner følger en rekke grelle, korte rop, idet budeien nevner de enkelte dyr ved navn. De kan begynne i høyeste diskant og springer opp og ned i septim-, oktav- eller noneavstand. Endelig kommer så det parti som inneholder det egentlig musikalske: de slyngete, koloraturmessige løp, sunget med så fin en stemme som sangersken rår over. Og vanskeligheten med å gjengi (på noter) det sistnevnte parti ligger dels i de ofte ubestemte tonehøyder (kvarttoner), dels i den egenartede, fri rytme.»

Huving og laling ble først og fremst brukt som et kommunikasjonsmiddel over store avstander mellom de som hadde arbeidet sitt på setra sommertid. På denne måten kunne en gjeter eller ei budeie formidle en beskjed eller gi et signal på hvor de oppholdt seg i skog og fjell. Laling er gjerne mer melodiøs en huvinga, og den som laler til noen venter et svar: «Å er du han Ola, så svara du meg». Huvinga derimot var ofte tekstløs og ofte knyttet til bestemte personer eller steder. Ei budeie kunne ha sin egen måte å huve på og dermed tilkjennegjøre hvor hun befant seg.

Hele Hedmark fylke er svært rik på slike tradisjoner og det finnes enda budeier i Hedmark som bruker lokken aktivt på setra“ hver dag