Salmen og den religiøse folketonen har en sentral plass innafor den folkelige sangtradisjonen. De religiøse folketonene har protestantiske tekster fra tiden etter reformasjonen i 1536. De er ofte skrevet av kjente salmediktere som for eksempel Thomas Kingo eller Petter Dass.
De religiøse folketonene er rent tallmessig den rikeste gruppen i norsk vokal folkemusikk. En grunn til dette kan være at de sterke religiøse bevegelsene førte til at slike religiøse toner ble flittig benyttet og på den måten ivaretatt og videreført. En annen grunn til at denne tradisjonen er så rik er nok at de første folkemusikksamlerne midt på 1800-tallet og senere, spesielt interesserte seg for denne sjangeren.
Mange av de religiøse folketonene er folkelige koralvarianter som er utbrodert både når det gjelder tempo, sangstil og bruken av ornamentikk. Ofte kan disse tonene virke høytidelige og tunge. Ingen annen gruppe innafor folkemusikken kan vise til en så stor bredde og variasjon som de religiøse folketonene. Her møter vi stilarter fra middelalderen sammen med sanger som er skrevet «i vår egen tid».
Et fellestrekk for mange sangere som har ført denne tradisjonen videre, er en relativt fri tekstdeklamasjon med to eller flere toner til en stavelse, såkalte melodisløyfer eller melismer. Dette, sammen med mye innslag av kirketonearter, har ført til at mange forskere mener at sangstilen har sitt utspring fra kirkesangen i middelalderen, den gregorianske sangen.
Et meget godt eksempel på dette finner vi på Tynset. Her møtte Ole M. Sandvik i 1923 Marit Holmen (1845-1939) som sang religiøse folketoner for Sandvik. Han skrev ned 24 gamle toner etter henne, og Sandvik skriver om dem i sin bok «Østerdalsmusikken»: «Østerdal har en rekke verdifulle salmetoner fra den klassiske tid. Meget få strøk i vårt land har maken til de første 24 nummer i min samling.» Sandvik peker på at grunnen til at en slik unik tradisjon har holdt seg så godt på Tynset må være at de først fikk orgel i kirka i 1904.
De standardiserte melodiene som fulgte med orglene og koralbøkene stod mot folkets egne toner og deres særegne måte å synge dem på. Koralbøkene, klokkerne, organistene og orglene gikk naturligvis av med seieren.
Men de gamle folketonene levde videre utenfor kirkelig sammenheng, i de religiøse miljøene, på bedehusene, og ikke minst: i hjemmene.