Langeleiken er et svært gammelt instrument som har sine røtter langt tilbake i middelalderen. Langeleiken spilles ved at man drar et plekter med høgre hand over strengene, mens venstrehandsfingrene brukes til å presse ned melodistrengen ved notene.
Det finnes flere beskrivelser av langleikspill i Hedmark, og igjen er det forfatteren Jakob Breda Bull fra Rendalen som er en viktig kilde til tidlig dokumentasjon. Han nevner en langeleik fra Haukset i 1724 og han forteller at langeleiken i sin tid var så utbredt at Bull regnet den som «dalens instrument».
Det er stort sett kvinnene som har vært utøvere av dette instrumentet, men det finnes også eksempler på at mannfolk har spilt langeleik. Repertoaret bestod helst av såkalte bygdedansslåtter, men lydarslåtter var også brukt. En av de utøverne som kan nevnes er Sigrid Larsdatter Storhaug (f. 1803) fra Alvdal. Hun bodde på plassen Spellplassen i Alvdal, som tidligere ble kalt for «Langspellplassen», altså hadde stedet fått sitt navn fordi det bodde langeleik- (langspill) spillere der.
Utover 1800-tallet ble langleiken som tradisjonsinstrument borte i Hedmark, men har i den senere tid blitt tatt i bruk igjen. Spesielt på Gjøvik har de klart å gjenopplive en sterk, gammel langeleiktradisjon og de har vært flittige til å holde kurs både i langeleikbygging og spill. Deres aktivitet førte til at vi i Ringsaker faktisk fikk stiftet et langeleiklag!