De aller eldste folkevisene våre kaller vi ballader. Og siden mange av dem går helt tilbake til middelalderen snakker vi gjerne om middelalderballader. Når vi kan si at balladene er diktet i middelalderen er det fordi sangene forteller om riddere og jomfruer, hellige menn og kvinner som lever i middelalderforhold. Men det finnes også flere ballader som er kommet til i senere tid.
Det er vanlig å gruppere balladene etter tekstens innhold. På den måten har vi historiske ballader (som forteller om viktige historiske hendelser), ridderballader (som har kommet til Norge under riddertiden), naturmytiske viser, skjemteviser osv.
Balladene er episke viser, de forteller en historie, og oftest er det dramatiske og intense historier som blir fortalt. Når balladene likevel ikke er like populære som folkeeventyrene, kommer det av at fortellerstilen i balladene er spesiell og ikke så lett å oppfatte i vår tid.
Mest sannsynlig ble det danset til balladene i middelalderen og framover mot 1600-tallet, slik det danses færøydans i dag. Altså ingen pardans, men en slags rekkedans eller langedans. Det var da en forsanger som sang versene mens resten av folket var med på omkvedet.
De aller fleste balladene i Norge er samlet inn i øvre Telemark og i Setesdalen. Det var her tradisjonen hadde holdt seg best. Men denne sterke konsentrasjonen henger nok også sammen med at når samlerne hadde oppdaget at balladene fantes i Telemark, så dro de dit i flokk og følge for å skrive dem ned.
Spennende var det derfor da Sinnika Langeland (f. 1961) fra Kirkenær sør i Hedmark gjenoppdaget 23 ballader som Ludvig M. Lindeman skrev ned i Brandval og Grue i 1864. Her finner vi både middelalderballader og nyere ballader. Sinnika Langeland har gitt ut balladene i bokform, og også spilt dem inn på cd»en med samme navn; «Strengen var af røde guld».